Diktene i Karen Selma Mariendals femte bok Blå harpe uttrykker menneskelige erfaringer og refleksjoner. Musikk, lengsler, undring, fellesskap og ro er sentrale temaer. I noen av diktene reflekterer hun over livets kompleksitet, mens hun i andre går ned på detaljnivå med skildringer av et mikrokosmos av naturens mangfold. Titteldiktet har en politisk og emosjonell undertone, hvor en blå harpe står som et symbol på frihetskamp i møte med undertrykkelse. Blå harpe er en samling dikt som berører og inspirerer leseren. Boken er illustrert av Gunnel Maria Hybbinette Kvisgard.

Bach i dur

Sagene kirke en tirsdag

Air

Tocata

Sinfonia

Allein Gott in der Höh sei Ehr

Fuge

Preludium og fuge

i C-, D-, E-, F-, G-, A- og H-dur
 

Gledesilinger

Jeg blir løftet opp

og sjelen flyr

sukker –
 

Å godgjøre seg i kirkebenken

i nesten fullsatt kirke
Velvære for kropp og sjel

Jeg er et eneste smil
 

Prompte stående applaus

Takken stiger opp til

kantoren på hylla

som legger begge hender mot brystet

Det er høytid som om det var jul –

På savannen

Innsjøen ligger som et smilende øye

og speiler himmelen

En ørn kretser

over det blikkstille vannet

i stadig større sirkler

et par trinn opp

et par trinn ned

Langt borte en dempet

skjelvende lyd fra en fugl

idet en elefant skrider

majestetisk, ruvende ut på savannen

dekket av grovt gress og buskas

frodige og blomstrende i regntiden

En og annen paraply-akasie

En impala løpende i sikk-sakk, en

hann med lyreformede horn, denne

grasiøse, spenstige dåhjortstore antilope

med rødbrun pels og hvit buk

Litt lenger borte, en hel flokk . . .

Øyet kan ikke se seg mett –

Det er som klippet ut av en drøm

og jeg står i undring og pur lytten

– som i andakt –

i et forunderlig evighetsøyeblikk –

O Afrika!

O gode Gud, for syn!