Poesi som beveger seg mellom det intime og det universelle. Med et presist og varsomt språk utforsker Ane Kveine forholdet mellom menneske og natur, mellom generasjoner og mellom fortid og framtid. Fra barndomsminner og familiehistorier til refleksjoner over klimakrise og maktstrukturer − dette er dikt som både trøster og utfordrer, som hvisker heller enn å rope, og som minner oss om vår dype forbindelse til hverandre og til jorden vi lever på.
Ane Kveine (f. 1975) er fra Linderud i Oslo. Hun er kommunikolog og barnehagelærer. På fritiden driver hun med gammeldans og maling av naturlandskap. Hun er inspirert av sin farfar, som var treskjærer, og av sin mormor, som malte.