Med sin andre diktsamling, Dit frøene faller når de skal dø, utforsker Øygunn Efrusine Mediå Ødyn eksistensielle spørsmål knyttet til kropp, identitet og natur. Hva betyr det egentlig å være menneske? Kan vi betrakte oss selv utenfra, eller er vi alltid fanget i vår egen subjektivitet? Diktsamlingen beveger seg i grenselandet mellom det groteske og det vakre, det surrealistiske og det sanne, og stiller spørsmål om hvordan vi oppfatter oss selv og verden rundt oss.

Ødyn er 35 år gammel og bosatt utenfor Fannrem sentrum sammen med sin mann, tre barn og en grå elghund. Når hun ikke skriver, er hun lidenskapelig opptatt av baking – en interesse hun har gjort til en liten bedrift der hun spesialiserer seg på makroner og chocolate chip cookies. Skriving har alltid vært en viktig del av livet hennes, og hun debuterte allerede i 2010 med diktsamlingen Fordi regnskyer vokser opp av asfalten.

«Jeg har veldig lett for å bli inspirert av små hverdagsøyeblikk», forteller hun. «Det kan være noe så enkelt som et tre med en knekt gren, en brostein som skiller seg ut eller noen med skitne sko. Når jeg stopper opp og ser på disse tingene fra flere vinkler enn jeg vanligvis ville gjort, oppstår ofte ideer til nye dikt.» Ødyn har en forkjærlighet for skittenrealisme og trekker fram Elin Brodin og Amalie Skram som forfattere hun har latt seg inspirere av.

Dit frøene faller når de skal dø handler om kroppens funksjoner og grenser, om hvordan vi forholder oss til vår egen eksistens. Tematikken spenner fra det fysiske til det filosofiske, og diktene er preget av en både håpefull og resignert aksept av livets uunngåelige prosesser.

«Jeg tror ikke det finnes mange diktsamlinger som utforsker kropp på en såpass grotesk, underfundig måte», sier Ødyn. «Iblant er den ganske vågal også, men forhåpentligvis på en litt diskré måte. Jeg ønsker ikke at lyrikk skal være forbeholdt akademikere eller litterære eksperter – det viktigste for meg er at ordene ‘smaker godt’. At de gir leseren følelser, tanker og noe å undre seg over.»

Mye av materialet i boka er ikke direkte selvbiografisk, men diktene er ofte inspirert av forfatterens egne erfaringer, særlig de som berører sult og matmangel. «Etter flere år med spiseforstyrrelser er jeg fremdeles fascinert av hvordan man kan beskrive dette fenomenet – det er utrolig vanskelig å sette ord på.»

Hva framtiden bringer, er ennå usikkert, men Ødyn har flere litterære prosjekter i tankene. «Jeg går med en sakprosabok, en novellesamling og en skjønnlitterær roman i magen, men innholdet er hemmelig inntil videre», sier hun med et smil. «Lyrikk er jeg slett ikke lei av, så hvem vet – kanskje det blir flere diktsamlinger også?»